Min natt alene i skogen:  15.04.08

(En uke etter Hemsedal, hvor tydeligvis en av de venstre lårmusklene har blitt brukt mye på en uvant måte ved snowboarding.)

Friluftsliv og Vannsport ble kjørt ut av Stavern til et sted nord-vest for larvik. Der, ved et vatn tok hver av oss sin egen vei med kart og kompass foran seg. Friluftsliv-opplegget var å tilbringe et døgn alene i skogen. Jeg vandret og likte det godt gang på gang å sjekke om naturen stemmer overens med kartet. Men etterhvert syntes jeg at jeg hadde gått litt for langt.

Etter fem timer underveis (gjennom daler og over heier) tenkte jeg at jeg måtte finne meg et sovested. Gjerne en myk plass. Det fantes lyng og mose overalt men likevel endte det med at jeg la meg på en topp langt borte fra stien.

Ved hvilepausen kjennte jeg på hvor trøtt jeg egentlig var. For å kjempe mot kulden prøvde jeg snart å finne noe som kunne legges på et bål... Med en øks er det fort gjort å skaffe ved, men det tok en del tid å sage gran med  hjelp av lommeknivsag. Likevel stod bålet etter hvert fint tilrettelagd ved siden av soveposen. Jeg likte utsikten godt, var fornøyd med stedet, så på skuespillet på himmelen og spiste litt. I tillegg kjente jeg det første tegn på varme nede i føttene. Hadde jeg visst at det handlet om de siste „koselige“ øyeblikkene av hele kvelden, ville jeg utvilsom satt mer pris på den følelsen. Nå begynte det å bli mørkt. Hva var denne rare lyden !? En hakkespett hadde begynt å banke på nærmeste bjørk. Ja bare fortsett for det er  hyggelig å ha litt selskap. Jeg hadde akkurat fisket en bok ut av ryggsekken da jeg kjente noe som falt rett på ansiktet mitt. Selv om det tydeligvis var noe kaldt og vått, lot jeg som det ikke hadde skjedd noenting. Det handlet kanskje bare om en enslig vanndråpe som hadde gått seg vildt. Jeg leste. Med en lysende hodelykt på pannen stakk jeg nesa på boken og var stille - en liten stund, nøyaktig så lenge til jeg syntes synd på boken. Ikke glad men stadig mer klar over at jeg burde flytte (til et tørt sted), krøp jeg ut av den bløte soveposen. Med det samme jeg reiste meg lystret ikke venstre låremuskelen. Det gjorde ufattelig vondt. Smertens valg av tidspunkt slo meg. Hvorfor AKKURAT nå, ved regn, i skogen, om natten, der jeg skulle klare meg alene? 

Det viste seg å være nesten umulig å gå. Å ringe Jostein nå? Nei da! jeg klarer meg, jeg. Jeg lekte med tanken på å legge meg der jeg var og å vente til neste morgen og ringe noen da. Kanskje for å bekrefte at det ikke var regnet jeg var lei av. Men likevel ville det være en stor fordel å ligge ved en vei. Altså måtte jeg „bare“ klare meg ned av toppen. Oyssann, denne nedstigningen var ikke et veldig morsomt eventyr. Men til sist fant jeg veien. Bare ikke spør hvor mye tid det tok. Jeg tenkte å oppmuntrende meg selv „Åltså nå er det bare å legge seg.“ Stjernene på natthimmelen skinnte fine. Men det var noe med kulden som sa meg at det var veldig lurt å ringe nå. Jeg ringte Jostein. Så godt, å høre en stemme! Han var på vei til Fredtun med Hilde og Eline bak i bilen. Jeg kjennte meg veldig takknemlig for friluftslivkunnskapen „kartlesing“, det gjorde at jeg kunne opplyse ham om stedet mitt ved å si koordinatene. Men selve området var ikke veldig bilvennlig. Det gikk en time til Jostein ringte tilbake, han var i skogen og stod foran en bom.  Sirka 2 km borte fra der jeg stod. 

Med engang begynte jeg med å halte imot ham, men en maur ville ha vært raskere. Månen var utrolig fin. Den gav meg en følelse av tålmodighet (nesten). 

Imidlertid hadde det sluttet å regne, men fortsatt lå sølepyttene fulle og langt utbredt. Vi ble godt kjent med hverandre, pyttene med meg. Men jeg foretrakk absolut et møte med et menneske. Det ville være det siste jeg hadde noe imot, for å si det sånn.

Endelig så jeg tre lykter som nærmet seg. Da kom redningsmannskapet: Jostein med to hyttebeboere. Siste stykket vei hang jeg&ryggsekken på ryggen til Jostein. Ved bilen traff vi på to skremte jenter (Hilde, Eline) som i stas (per Josteins mobiltelefon:) hadde blitt fortalt om en mann som stod bak bilen og kikket inn. Selv om de to vedkommende kanskje syntes Josteins vits var veldig ukoselig, føltes humoren som en kjempe medisin i min situasjon. 

(:

Hva jeg har lært av det hele? 

I friluftslivet handler alt om utstyr OG personlig tilstand. 

Samtidig  kan det hende at selv om begge deler mangler angrer du ikke det opplevde. (Slik er det med meg.)

veronika

Alenedøgn

Man skal lete lenge for å finne ett mer sosialt sted enn en folkehøyskole. 60 medelever du møter på om og om igjen igjennom dagen. Det er skjelden kjedelig, alltid noe å gjøre, alltid noen å snakke med(strikke med). Men vi har alle behov for å være litt alene iblant. Det er ikke lett på skolen, så vi dro ut i skogen. Vi gikk hver vår retning, med ett kart, sovepose, grillmat, kanskje en god bok og div i sekken. Vi skulle klare oss selv i ett døgn. Det var god stemning da vi dro, værmeldingen var strålende så de fleste gledet seg. Noen av oss holdt følge et stykke, til vi fant ett fint sted å slå leir.
Plutselig var vi på egen hånd. Den største utfordringen var å tenne bål. Jeg skal ikke ljuge, det gikk ikke på første forsøk, ikke på andre heller. Men tredje gang ble det suksess.
Det kom ikke til å vare lenge, så tiden gikk til å løpe rundt og samle tørre greiner. Så var det tid for mat. Vi fikk velge mat selv, og det var stor variasjon. Pastagryte, kylling, pølser eller ostesmørbrød. Hygge. Når man var god og mett var det bare å lene seg tilbake og nyte stillheten. Men så, i halv ni tiden, ble stillheten brutt. Av regn. Og du må ikke tro det bare var en byge, sånn som vi trodde i begynnelsen. Det var mye regn og det ga seg ikke. Men vi klarte alle å holde oss forholdsvis tørre. Ett par stykker dro hjem, de andre søkte ly under presenninger og trær. Noen sammen, andre alene. Vi våknet til sol og varme, så turen tilbake ble like fin som turen til. Det ble altså ikke et helt døgn alene, men noen rolige timer. Vi møttes fornøyde i 1-tiden, før vi dro tilbake til skolen og bort fra stillheten.