MOMBASA, der vannet er varmere enn lufta, og lufta ekke akkurat kald den heller.

Mombasa ble ferien på slutten av turen, og et bra sted for diverse vann-aktiviteter. Det store kultursjokket ble ett litt mindre kultursjokk i og med at Mombasa er fullt av europeiske turister. Selv om det gjorde at kontrastene ble tydeligere enn noengang. Enorme hoteller og "beach resorts" med store bevoktede porter på den ene siden av veien, og de samme små trehyttene som vi har blitt vant til å se gjennom hele Kenya, på den andre siden.
Vi bodde på word of life. Her fikk vi bo i leiligheter, men du må ikke tro at det var vanlige leiligheter. For det var de ikke. De hadde noe vi hadde savnet i to varme uker. De hadde kjøleskap. En ganske bra oppfinnelse som fungerer sånn at alt du putter inni det blir kaldt uansett hvor varmt det er utenfor. I dette tilfellet snakker vi om over 30 grader. Nå må du ihvertfall ikke tro at disse kjøleskapene var vanlige kjøleskap. For det var de ikke. Øverst i kjøleskapet fant vi en liten fryser. Frysere gjør flytende væske om til is, noe det er forholdsvis lite av i Kenya ellers. Så vi putta div. vann og brus i kjøleskapet/fryseren. Da det hadde blitt kaldt tok vi det med på stranda. Stranda var som strender flest, bare finere, mykere, lengre og helt hvit. Langs kanten av stranda var det store, grønne palmer med kokosnøtter på. Akkurat som plakaten jeg har på rommet. På stranda skjedde det mye moro. Man kunne sole seg, ri på dromedarer, løpe rundt å fange krabber, eller slå av en prat med de lokale guttene/bushdoktorene. Og om ikke det var nok så windsurfet vi, spilte australsk footie, snorklet masse, og sist men ikke minst, kanskje heller mest, dykket i korallrev. Ett høydepunkt for mange av oss.
Selv om maten lot vente på seg var den fantastisk god, og det koseligste med mombasa, var det å sitte ute om kveldene i varmen å snakke, spille litt kort og høre på musikk. De som synes det var for varmt om dagen tok kanskje en liten tur ned på stranda etter solnedgang. Den varme vinden, stjernehimmelen og bølgebruset, mombasa går ikke i glemmeboken med det første.

Barna

Vi ble alle godt mottat i Afrika. Afrikanerne er veldig åpne og gjestfrie. Men mest av alt vil jeg gi barna æren for det gode inntrykket vi fikk. De var litt redde, men mest nysgjerrige på de rare hvite menneskene, så de kom bort til oss stadig vekk for å hilse på. "How are you, how are you?" For de barna som var litt sjenerte, var det bare å ta ett bilde, for så å vise de det på den lille skjermen på kameraet. Da lo de, pekte på hverandre, og stilte seg opp for flere bilder med en gang.
Av de mange timene vi satt i bil, gikk mye av tiden med til å vinke til barna som sto i veikanten. Og barna på barnehjemmet gjorde så stort inntrykk på oss at de får sitt eget innlegg. Men morsomst av alt, synes jeg, var barna ved elven i Marich. For kenyanerne bruker elven til mye rart; vaske klær, fiske, lete etter gull. Men det er bare "mzungos" som bruker den til å bade i. Vi lekte, hoppet, svømte og fløt med strømmen. Hver gang samlet barna seg langs elven. De lo sånn latter som barn ler, sånn som varmer når man hører den. Det er ikke så rart, vi må jo ha sett kjempeteite ut. Til slutt ble de tøffeste guttene med og stupte.

Jeg må innrømme at fotball virker som en veldig nyttig sport i og med at hele verden tydeligvis er opptatt av den (jeg fatter og begriper ikke hvorfor). Jeg er sikker på at hvis vi hadde sett etter hadde vi sett en t-skjorte, en plakat eller et avisutklipp av et eller annet britisk fotballag, uansett hvor i Kenya vi var. Fotball er virkelig overalt. Den blir brukt for å gi gatebarna selvtillit og for å få de bort fra dop. Til og med barna på fjelltoppen i pokot, hadde klart å lage noe som lignet en ball som de kunne spille med. Og da gutta gikk ned til elven med en ordentlig fotball, var det fullt av barn med en gang.

Jambo!

Denne sangen er som malaria. Når den først har satt seg i kroppen, blir du aldri helt kvitt den!

Mount Koh

"Dere må ha minst 6 liter vann hver!", sa Jostein dagen før vi skulle bestige Mount K. Hva slags blodslit kommer dette til å bli, tenkte vi da. Klatre oppover fjellet med stekende sol i nakken, 2653 meter med slit for å være nøyaktig. Og blodslit var det, melksyre i beina. Men vi er idrettsklassene, dette liker vi. Stikkordene i dagboken min etter turen ble vakkert og slitsomt. For da vi etter noen timer fikk pause, dyppet de svette føttene i den kalde elven før vi satt oss ned med en sandwitch i hånda, da så vi utsikten. Vi så nedover fjellsiden, utover sletta, og fjellene som vokste frem bortenfor der igjen. "Der ingen skulle tro at noen kunne bo", tenkte ihvertfall jeg. Men da jeg så nærmere etter så jeg ett bittelite hus og ett par små jorder blant trærne, litt ovenfor oss. Det var ikke bare ett hus. Jo mer jeg kikket, jo flere hus så jeg. Hele fjellet var jevnt over dekket av små runde hus med strå på taket og maisjorder rundt. Det er et helt samfunn her oppe. Det er pokot-stammen. Litt senere så vi barneskolen. Så fikk jeg vite at vi skulle overnatte i et av disse husene. Vi ble tatt imot med pannekaker og sukker med te. De var en overraskende stor familie, til et så lite hus. Mange kvinner, mange spedbarn og mange dyr. Det var geiter overalt, litt kuer her og der, og et hønsehus med en hane som galte og galte da vi kom, og plutselig ikke ga lyd fra seg lenger. Vi har ikke bevis, men tror det var den vi fikk til middag.
På tross av avstanden mellom husene, spredte ryktene om mzungoer (hvitinger) seg som ild i tørt gress. Små damer kom og slo seg ned på den lille plenen og ville selge smykker. Smykkene var fine i sin enkelhet, laget av perler og bønner, og ettersom damene ble flere og flere ble utvalget bedre. Vi shoppet gladelig smykker til 10 og 20 kroner, og damene var kjempefornøyde.
Da kvelden kom fikk vi tre stråmatter på deling. Jostein tok senga. Noen av oss trakk den konklusjonen at gresset ute er mykere enn jordgulvet inne, så vi la oss ute under åpen himmel. Det vi så opp på var den peneste stjernehimmelen du kan tenke deg. Så mange stjerner har jeg aldri sett før, og jeg så et nytt stjerneskudd hver gang jeg flyttet blikket. Den natten kommer vi til å huske. Vi fikk ikke sove lenge fordi vi skulle nå toppen av Mount K før soloppgang. Vi gikk gjennom maisåker etter maisåker i mørket. Vi nådde toppen i tide, og herfra beskriver nok bildene bedre enn ord.

Safari Kenya

Da var den tre uker lange turen til Kenya over. Vips, så var vi hjemme igjen, fylt til randen av inntrykk, minner og tanker om et land så annerledes fra Norge at det nesten er ubegripelig.
Vi som trodde man kunne oppleve verden ved å dra på chartertur til ett eller annet litt eksotisk land fullt av andre nordmenn og svensker innså fort hva vi har gått glipp av. Det gode samholdet som har oppstått mellom elevene tror jeg heller ikke charterselskapene opplever så ofte. Så takk til lærerene som har vært våre arrangører. Vi har hatt en kjempefin tur sammen med dere. Nå skal jeg prøve å fortelle om alt vi har opplevd. Både idrett/vannsport-opplevelser og kulturelle opplevelser.


Det er ingen tvil om at kenyanere elsker å bli tatt bilde av, noe som gjør bloggingen mye lettere.