Barna

Vi ble alle godt mottat i Afrika. Afrikanerne er veldig åpne og gjestfrie. Men mest av alt vil jeg gi barna æren for det gode inntrykket vi fikk. De var litt redde, men mest nysgjerrige på de rare hvite menneskene, så de kom bort til oss stadig vekk for å hilse på. "How are you, how are you?" For de barna som var litt sjenerte, var det bare å ta ett bilde, for så å vise de det på den lille skjermen på kameraet. Da lo de, pekte på hverandre, og stilte seg opp for flere bilder med en gang.
Av de mange timene vi satt i bil, gikk mye av tiden med til å vinke til barna som sto i veikanten. Og barna på barnehjemmet gjorde så stort inntrykk på oss at de får sitt eget innlegg. Men morsomst av alt, synes jeg, var barna ved elven i Marich. For kenyanerne bruker elven til mye rart; vaske klær, fiske, lete etter gull. Men det er bare "mzungos" som bruker den til å bade i. Vi lekte, hoppet, svømte og fløt med strømmen. Hver gang samlet barna seg langs elven. De lo sånn latter som barn ler, sånn som varmer når man hører den. Det er ikke så rart, vi må jo ha sett kjempeteite ut. Til slutt ble de tøffeste guttene med og stupte.

Jeg må innrømme at fotball virker som en veldig nyttig sport i og med at hele verden tydeligvis er opptatt av den (jeg fatter og begriper ikke hvorfor). Jeg er sikker på at hvis vi hadde sett etter hadde vi sett en t-skjorte, en plakat eller et avisutklipp av et eller annet britisk fotballag, uansett hvor i Kenya vi var. Fotball er virkelig overalt. Den blir brukt for å gi gatebarna selvtillit og for å få de bort fra dop. Til og med barna på fjelltoppen i pokot, hadde klart å lage noe som lignet en ball som de kunne spille med. Og da gutta gikk ned til elven med en ordentlig fotball, var det fullt av barn med en gang.